Mamosa

Etter late dager på Samsø bestemte vi oss for at vi ville sette opp farta litt. Vi var uthvilte, hadde hatt noen fine opplevelser, fått fikset litt ting og tang. Selv om vi fremdeles ikke hadde vindmåler skikkelig på plass, kunne vi fint kjøre på. Kursen ble staket ut – først Middelfart og deretter Lyø – og deretter ville vi endelig forlate trygge Skandinavia og seile inn i fremmed(språklige) land, bokstavlig talt. Tyskland. Vi husket fremdeles de ekle tyskbøkene – hmm…het de ikke “Sprechen Sie Deutsch”?.

Det var meldt en del vind utover dagen på turen til Midelfart, og i litt for spiss vinkel, men vi håpet å kunne klare det uten for mange slag.

Det gjorde vi ikke – det ble mange slag, og vi fikk også testet hardvindsfokket, som trenger litt justeringer av oppsettet før det fungerer optimalt.

Da vi kom frem var det bittelitt futt igjen i oss og vi googlet oss frem til en hyggelig restaurant i nærheten av havna. Stor stas å finne et over snittet koselig spisested, med hjemmelaget kuvertbrød med karamellisert smør og små overraskelsesretter underveis i måltidet. Ruslet mette og glade hjem.

Dagen etter seilte vi ut i bra vind og strålende sol. Underveis blåste det opp ganske kraftig og vi fikk mye sjø, hadde planer om å dra til den lille havnen på Lyø, men innen vi kom dit blåste det såpass mye at vi valgte å gå videre til en mer skjermet havn. Vi fikk til slutt bakset oss inn til Faaborg, en by vi aldri hadde hørt om før. Siden byen var utrolig koselig ble vi to netter, trålet smågater, handlet i matbutikker med fantastisk utvalg (fylte opp de to kjøleskapene, og alle andre ledige rom), spiste is og enkelte av oss (gjett hvem) fant lykken Danmarks største båtutstyrsbutikk. Bingo! 😀

Så dro vi videre. La danske wienerbrød og rødpølser bak oss.

Nå skulle vi oppleve Tyskland på en annen måte enn på kjappe jobbmøter og storbyferier. Vi hadde flere ting vi trengte hjelp til, vi skulle ta oss rundt en hel del og vi skulle gjennom sluser og kanaler, i det hele tatt….. Og vi skulle teste tysken, vettu. Det var derfor nesten NEDTUR da vi allerede første dag forstod at tyskerene var like gode (noen til og med bedre) enn oss i engelsk. Det var bare å begrave “Sprechen Sie Deutch” – fanden og… der glapp sjansen til å rettferdiggjøre de hersens reglene vi pugget for 100 år siden..

Første destinasjon var Damp, der Martin hentet den forrige båten vår i 2011. Mot Damp hadde vi en strålende seildag på sjøen, med en deilig bris og etterhvert sol. Da vi nærmet oss Damp ble plutselig hele båten invadert av fluer! Disse slet vi med å få ut av båten i lang tid etterpå. Vi lurte en stund på om dette var mikro-droner fra det tyske Forsvaret, men etter å ha fått kloa i et par, så de ut til å være høyst normale insekter.

Vi ble også vitner til en nokså udramatisk redningsaksjon, der en tysk motorbåt hadde kjørt seg fast inne ved stranda, og trengte assistanse fra redningsbåten. Redningsbåten kom innen 5 min. Og alt gikk rolig for seg.

Det hele var så annerledes – å komme til Tyskland. Selv om det ikke var langt over grensen fra Danmark, så er folk annerledes, havnen, reglene, kulturen, alt er litt nytt… Damp kunne også by på en ny strandkultur, med bittesmå badehytter i hundretalls på strendene, som kunne leies for én Euro. Vi tok imidlertid med oss piknikteppet som vanlig. Fint. Ble fullstendig invadert av ekle kryp i sanden. Skulle nok hatt en slik liten hytte på ben… gitt 😉 Også var det ville kaniner overalt, langs stranden, i lekeparken – supersøte og skikkelig raske, rakk ikke ta bilde av de en gang. Også måtte vi betale cash, kontant. DEN kom brått på, mastercardet var null verdt – angivelig fordi det var så dårlig dekning at restauranter og butikker ikke turte belage seg på terminaler. Her var det bare å få kontroll på euroen med en gang, alle de hundre forskjellige myntene. Hvorfor har de ikke 100-euro tro, eller har de det? Kom ingen slik tytende ut fra minibanken i hvert fall. Kunne like godt bare hatt “tusenlapper”for skal si pengene flyr, det var like dyrt her som hjemme, det gjaldt det aller meste, bortsett fra kaker og bakst. Så da spiste vi mest av DET, vi! Jada så… 😉

Gjestfrihet og vennlighet var det imidlertid ingenting å si på, vi opplevde å få haik (med bil) og hjelp til å heise Martin opp i masten (ikke som straff for ulydighet, men for å ta ned vindmåleren, som viste seg å være helt defekt) og masse annen goodwill. Damp var barnevennlig med badeland, fine lekeplasser og hadde ellers et par koselig restauranter, så vi hadde et par riktig så fine dager før vi satte kursen mot Kiel.

Alle nordmenns Kiel…. Det første som møtte oss etter innseilingen var selvsagt Kielferga, som nettopp vi har et nært forhold til i Drøbak, ettersom den går gjennom Drøbaksundet og utenfor kjøkkenvinduet vårt som ei kule hver morgen kl 0800. Var nesten litt hjemmekoselig… ;-))

Vi la oss i en av de mange sentrale havnene, tett på et par potensielt artige opplevelser. Sanna og Monica gikk og besøkte byens akvarie (som var elendig), hadde lange “studier” av all verdens dyr på Zoologisk museum (som var knallbra) og vandret i botanisk hage (hvor det igjen krydde av ville kaniner, som lå og døste i solen. Vi forsøkte naturligvis å fange en av disse søtingene…. men Mamosa mannskapet talte fremdeles kun tre da dagen var over).

Ettersom vi hadde trippel pumpetrøbbel om bord, hadde vi behov for nye deler og reparasjon av noen gamle. Martin hadde en sykkeltur ut av milde, for å gjøre innkjøp – og kom tilbake og proklamerte at det var som å sykle fra Oslo sentrum til Alnabru, både med tanke på distanse og veier. Da fikk kapteinen en pils. Stakkars. Det ordnet seg til slutt, med litt flaks, men mest grunnet iherdig innsats fra Martin.

To dager senere kunne vi derfor vinke farvel til Kiel og gå inn i den berømte Kielkanalen. Vi betalte 35 Euro (de tok kun cash selvsagt) og kom oss inn i slusen med fendere på alle bauger og kanter. Spennende, dette var nytt for oss.

Vel inne i selve slusen, tjoret vi oss fast og da vannet gikk ut av slusen var vi gått hele 20 cm lavere. Vi bare… HVA? That´s it?? Vi hadde nok håpet på litt mer dramatikk….Vel, nå hadde vi en dags etappe foran oss i ca 5 knop marsjfart, gjennom et vakkert landskap og i strålende sol. Vakkert, men ensformig – det skal sies. Og det luktet greit okse av hår og klær etter 7-8 timer – for skal si de gjødslet jordene godt – vi traff antakelig full blink på timingen der. Heldigvis er vi (mer eller mindre) vokst opp på landet, så stod i det som Mette Marit ville sagt… og var ved godt mot da vi endelig kom til utgangsslusen og møtte den store elva Elbe. En milepæl. Nå var vi i Nordsjøen. Herfra gikk vi med finfin strøm mot Cuxhaven, ca et par timer videre.

Det er egentlig ikke så mye å si om Cuxhaven annet enn at det var godt å komme frem. Vi traff på gamle kjente fra Anholt; et svensk par i båten “Doris fra Styrsøen”, og vi møtte et par andre hyggelige seilere på langtur, som vi sikkert kommer til å treffe igjen.

Vi vasket litt klær, var oppe i masten igjen og fikk på plass vindpila og vindmåleren vi kjøpte i Kiel, pluss fikk en treningsøkt som viste oss hvordan tidevannet satt spor….

Vi brukte dessuten en del tid på å lese oss opp på tidevann – for NÅ begynte alvoret. Ut fra denne havnen kunne man ikke gå når det lystet, slik vi er vant til hjemme – nei – nå var det tidevannet som inntok sjefsstolen, og denne sjefen er ikke alltid mild. Vår neste etappe skulle bli lang, hele 170 nautiske mil, 30 timer i et strekk – vår lengste noen sinne – og vi skulle få kjørt oss greit, med uvante forhold og mer sjø enn vi noen gang har opplevd. Mer om det ganske snart 🙂